Tur til sepon av Miriam

Mitt navn er Miriam Meling og siden august i fjor har jeg jobbet som lærer i Mukdahan, Thailand. For et år siden fikk jeg muligheten til å være med på en tur med School Support Laos (SSL). Nå, et år seinere, har jeg endelig skrevet et blogginnlegg fra turen. Deler det også her på SSL sine sider:
6Marit, moren til mine to elever, er initiativtakeren til bistandsorganisasjonen SSL som ble stiftet i 2001. Sammen med stab fra både Thailand og Laos sørger de for at barn i etniske minoriteter i fjellandsbyer i Laos får tilgang til skolegang. Dette er grupper som for det meste ikke har hatt tilgang til utdanning og SSL gjør et veldig flott arbeid med å gjøre utdanning mer tilgjengelig for disse minoritetene.
5Før jeg kom til Thailand hadde jeg hørt om Laos, men kunnskapen var ikke stor. I de første månedene mine her nede lyttet jeg til mange historier fra fjellandsbyene i Laos. Om skolebygg som har blitt bygget av andre bistandsorganisasjoner, men som ikke har fått videre oppfølging og som nå står tomme. Om hundekjøtt i suppe. Om fantastisk natur. Om kvinner som gjør mesteparten av arbeidet i familien mens mennene drikker. Om barn som gifter seg i en alder av 11 og dropper ut av skolen. Om åndetro. Om sprit”shots” som en naturlig del av måltidet. Og ikke minst om inspirerende treff med personer som har fått en mulighet til å få skolegang på grunn av det arbeidet som drives av SSL. Så da jeg fikk spørsmål om jeg ønsket å være med på en tur opp i fjellandsbyene for å se på arbeidet og treffe mennesker som får skolegang gjennom SSL, var jeg ikke vanskelig å be.
10De tre dagene vi var på tur hadde vi base i Sepon, en by i Laos som ligger ca 3 timers kjøring fra Mukdahan. Fra basen hadde vi kjøreturer til de fjellandsbyene som ligger rundt Sepon. Kjøreturene opp i fjellene var i seg selv en fantastisk opplevelse. Og da jeg fant ut at det å sitte bak på lasteplanet faktisk var mer behagelig enn å sitte inni bilen, ble kjøreturen enda bedre. HMS sier du?
7I hver landsby vi kom til samlet barna i byen seg foran skolen. En del foreldre kom også. Der ble det delt ut skolepakker til de barna som blir støttet av SSL.
8Når SSL går inn i en ny landsby sørger de for å få oversikt over de fattigste familiene, og tilbyr skolegang til et barn i hver av de fattigste familiene. Ikke alle landsbyene har nok lærere til å ha klasser fra 1.-5.klasse, og noen steder har de bare 1.-3.klasse. De barna som fullfører 1.-5.klasse får også tilbud om å reise på internatskole for å fullføre grunnskolen. Av de elevene som fullfører grunnskolen er det også noen som får støtte til videre utdanning. Noe av utfordringen i fjellandsbyene er at på grunn av mer primitive levekår, er det få lærere fra lavlandet som ønsker å reise opp til fjellandsbyene og jobbe som lærer der. Denne utfordringen har SSL tatt tak i og hvert år tilbyr de lærerutdanning til elever som kommer fra fjellandsbyene, slik at de kan komme tilbake til landsbyen sin og være lærere. De har også egne seminarer i løpet av lærerutdanningen for disse lærerstudentene og studentene følges godt opp også etter at de har reist tilbake til landsbyen sin for å jobbe.
12

Etter utdelingen av pakkene på skolen, var det intervju med familier til potensielle nye elever. Deretter bar det i de fleste landsbyer hjem til landsbysjefen, og sammen med de viktigste mennene i landsbyen fikk vi servert sticky rice og kylling. Og rissprit. ”Shot”glasset med rissprit ble tømt av den ene, fylt opp, tømt av den neste, fylt opp, tømt av den neste, fylt opp… En sjarmerende tradisjon… Siden jeg er kvinne og utlending var jeg ikke altfor uhøflig når jeg takket nei etter første runde. Tror jeg. Måltidet ble inntatt på gulvet på stråmatter inne i bambushyttene deres og jeg prøvde så godt jeg kunne å sitte elegant med mitt laotiske skjørt. Smatting var en naturlig del av lydbildet og stemningen var upåklagelig.
11Dag 2 reiste vi lenger enn dag 1 og det ble nødvendig med en overnatting i en fjellandsby. Da kvelden nærmet seg, gikk mennene for å finne en geit de kunne slakte. Geiten ble slaktet (dessverre i mitt påsyn) og grillet på bålet, og etter en stund var det klart for geit og sticky rice. Mørket hadde kommet under middagsforberedelsene og en lampe med strøm fra solceller gav lys til landsbysjefens stue. Her var det bare søvnen som var neste punkt på programmet, så da ble det enda mer tid til enda flere runder med rissprit. Dessverre. Ingenting å si på stemningen da.
13Neste morgen våknet jeg inne i myggnettingen min i landsbyhøvdingens stue av hanen som galte. Sakte, men sikkert våknet også resten av landsbyen. Mor i huset kom raskt i gang med å stampe riskornene til skallet gikk av. Deretter siktet hun kornene i store fat, til hun fikk renset for skall og bare hadde riskornene igjen. Jeg tror hun holdt på i to timer før det ferdige produktet var klart. Rundt henne vrimlet flere høner og kyllinger, og de mange grisene på tunet var også ivrige medhjelpere til å spise skallet som falt ned på bakken. Kyrne hadde enda ikke blitt tatt med på beite og kalvene hadde sin egen morgentrim med å jage hverandre rundt. På bålet var det satt opp et stativ av greiner, hvor en kylling lå og godgjorde seg og frokosten med ris og kylling var snart klar.
14Og med det skal jeg avslutte den poetiske delen av dette innlegget.
1En av dagene da vi spiste middag i Sepon, tok Somchai (vår gode reiseleder) seg den friheten og bestilte litt forskjellig mat til oss. Som vanlig forsyner man seg av det som er, og etter at jeg hadde spist av den ene retten spurte han vennlig om det smakte. Jo takk, svarte jeg, det smakte godt. Ganske fornøyd fortalte han meg at det jeg nettopp hadde spist var kjøtt kokt i kubæsj.  #wheninRome … Denne opplevelsen pluss et besøk på det lokale markedet viser at laotere er gode på å bruke det de har. På FN-sambandet sitt interaktive verdensatlas kan vi lese at dersom alle mennesker på jorden hadde hatt samme forbruk som en gjennomsnittlig innbygger i Laos ville vi trenge 0.7 jordkloder (http://www.globalis.no/Land/Laos). Til sammenligning: hadde resten av verden hatt samme forbruk som oss i Norge ville det vært behov for 2.7 jordkloder (http://www.globalis.no/Land/Norge).
9Jeg så tydelig på min lille reise inn i Laos at Vesten har en utfordring med å tenke mer kritisk rundt bistandsarbeid slik at det kommer folket til gode, og jeg vil berømme SSL for den nærheten de har til prosjektene og forståelsen av kulturen. Det er med respekt de møter den enkelte landsby. Er du interessert i å vite mer om SSL kan du besøke hjemmesiden deres: https://schoolsupportlaos.com.

– Miriam

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: