I går var jeg på jobb i SSL og jeg har lyst til å gi dere et innblikk i dagen min. Ingen dager er like her i Laos, men slik var altså denne:
Etter stabsmøte med de ansatte, som vi har fast hver mandag morgen, var avtalen at jeg skulle være med sosialarbeiderne på et hjemmebesøk. Vi skulle besøke Yoyi, ei jente som vi har støttet siden barneskolen. Nå er hun ferdig med videregående og hun ønsker at vi skal fortsette å støtte henne slik at hun kan begynne på universitetet. For å kunne det må vi innhente informasjon både fra skole og hjem for å se om dette er en student som for det første trenger vår støtte men som også vil greie å fullføre utdanning på et høyere nivå.
Jeg satte meg derfor bak rattet og la ut på en biltur ut til landsbygda utenfor Savannakhet by.
På veien møtte vi på flere av disse bruene og jeg greier aldri å bli skikkelig glade i de. De er både flotte, gamle og ærverdige men med plankene klaprende under bilen føles det ikke helt trygt. Jeg får allikevel forsikringer fra baksetet om at de er trygge nok – husk at det var franskmennene som bygde de! Joda, men kolonitiden var over og de reiste hjem på slutten av 50-tallet…. For den delen kan broene godt være 100 år gamle og vel så det.
Man må passe på, for det er et rikt dyreliv i Laos. Geiter, kyr og bøfler er vanlig å møte på – gjerne på familietur midt i veibanen!
Så har vi kommet fram til landsbyen og det er lett å finne fram til Yoyi og familien. Faren hennes døde da hun var liten og mor har vært aleneforsørger til to barn samt bestemor som er blind og som derfor ikke kan jobbe.
Hjemme møter Yoyi og moren på oss. De håper veldig på at SSL skal si ja til å støtte henne videre. Vi sier ja til å gi henne videre utdanning men hun må tenke godt igjennom hvilken linje hun skal velge og hva hun ønsker å bli. SSL kommer til å dekke alle utgifter direkte relatert til skolegangen men transport til og fra skole samt mat må familien dekke selv. Mor er nå for gammel og utslitt til å jobbe, selv om hun bare er 52 år gammel. Vi snakker med storebroren til Yoyi og han garanterer for at de kan dekke mat og transport.
Karakterene på videregående skole i Laos går fra 1-10 der 10 er toppkarakter. Yoyi har en snitt som er nesten 9 og hun er svært dyktig. Matte, kemi og fysikk er hennes sterkeste fag. Somchai råder henne derfor å tenke på om hun ønsker å ta en fordypning i disse fagene da det er relativt lett å få jobb som faglærer hvis man har denne utdanninga.
Før vi går avtaler vi at hun søker på flere skoler før hun tar den endelige beslutningen. Familien sender med oss et par klaser nyplukkede bananer i det vi går.
På vei tilbake til bilen lar jeg Somchai lede an og finne de beste plassene å sette føttene slik at man kan komme seg fram tørrskodd. Vi legger nok et hyggelig hjemmebesøk bak oss og en familie som ble veldig glade for å få videre hjelp til utdanning. Vi gleder oss til å fortsette å følge Yoyi på veien!
På vei tilbake kjører vi forbi risåkre der familie og venner hjelper hverandre å plante ris. Ris er laoternes gull og det får stor betydning for familieøkonomien om årets avling blir god eller dårlig.
På vei hjem til familien min i Thailand må jeg kjøre over denne flotte Mekongelva. Den er 4350 km lang og starter i Kina og renner ut i Vietnam. På veien hilser den på Burma, Thailand, Laos og Kambodsja. Det tar meg et minutt å kjøre over før jeg må fram med passet mitt og stemple meg inn i Thailand. Det blir en del turer over elva hvert år og jeg greier å bruke opp et par pass i året.
For en dag ! For et liv ! For en jobb!
– Marit
School Support Laos 