Vi har vært så heldige og få bli med SSL på tur til Sepon District, en provins som ligger mot grensen til Vietnam. Her lever folket på en totalt annerledes måte enn det vi er vant til. Det er en reise inn til jungelen og tilbake i tid.
Den første dagen installerte vi oss på et gjestehus i Sepon by etter en tretimers kjøretur fra Savannakhet. Denne dagen brukte vi på å besøke en ungdom/videregåendeskole hvor SSL holdte en liten presentasjon om seg selv for avgangselevene. SSL vil gi disse elevene et tilbud om å søke støtte til lærerutdanning i Savannakhet by. I Sepon er det et veldig stort behov for lærere og derfor ønsker SSL å kunne hjelpe flinke studenter fra distriktet som drømmer om nettopp dette yrket. Etter endt presentasjon kunne de som ønsket, komme fram og hente et søknadsskjema. Det var tydelig en stor interesse da alle tok med seg et skjema!
Den andre dagen skulle bli en fullpakket og spennende dag. Allerede ved soloppgang var vi på det lokale morgenmarkedet for å handle frokost som vi etterpå spiste sammen på trappa. Videre gikk turen langt inne i jungelen. Bare denne kjøreturen var en opplevelse i seg selv! Plana var å begynne med hjemmebesøk både hos de som SSL allerede støtter og for potensielle nye. I Sepon snakker folket gjerne sitt eget språk ulikt Laotisk og dermed er SSL avhengige av å ha med lærere som kan oversette. Da vi kom fram til barneskolen hvor vi skulle møte to lærere, viste det seg at disse hadde dratt på et møte for dagen. Dermed bars det ennå lengre inn i jungelen for å hente de. Et minus for tidsskjemaet, men et pluss for oss som fikk en ekstra jungelopplevelse!
Resten av dagen ble brukt på hjemmebesøk og utdeling av skolepakker. Det å få være med på hjemmebesøk er veldig spesielt da vi kommer så tett innpå de familiene SSL hjelper. Ekstra spesielt er det i Sepon hvor levestandarden er så utrolig lav. Disse familiene på seks-åtte personer deler gjerne bare liten trehytte. På vinteren kan det faktisk bli så kaldt som knappe 5-6 grader om natten, og mange av barna eier ikke et eneste klesplagg. Normalt sett er det mødrene som er arbeidsjernet i familien. Det er hun som tilbringer dagene ute i jungelen for å skaffe mat på bordet. I mange tilfeller er fedrene alkoholmisbrukere og barna blir overlatt til seg selv. Det gjorde et sterkt inntrykk på oss å se barn i 6-års alderen bære på sine nyfødte småsøsken. I tillegg kan det være vanskelig å samle riktig informasjon om familiene, da foreldrene veldig ofte ikke selv vet hvor gamle de er, eller hvor gamle barna deres er.
Denne familien består av seks barn + mor og far. De er en av de nye familiene som SSL skal støtte, og her er det dattera i familien som skal få hjelp (hun var på skolen da vi var på besøk og er derfor ikke med på bildet). Flere av barna har aldri så mye som eid et klesplagg, og derfor var det ekstra stas da vi kom med klær til hver av dem. Vi kommer aldri til å glemme ansiktet på den ene gutten da han kom ut av huset iført den nye t-skjorta si. Med et stort smil og stolte øyne viste han seg frem for kameratene sine.
Denne skolen var vi på besøk hos for å dele ut skolepakker. Det er totalt 75 elever som går på denne skolen, som ikke er større enn det vi ser på bildet. Mennene i landsbyen har selv vært ute i jungelen og samlet inn materiale og bygd med egne hender. Tavla er sponset av SSL. Det eneste myndighetene har tatt seg til bry med å sponse er taket. 75 elever i ett lite forfalt klasserom, med kun én lærer som for tiden ikke var tilstede da hun akkurat hadde født barn. SSL håper skolekontoret kan sende en ny lærer til skolen snart.
Etter vi hadde delt ut skolepakker ble vi bedt på lunsj hos høvdingen av landsbyen. Her ble vi servert kylling, ris og hjemmebrent. En artig og spesiell opplevelse!
Vi var på besøk i mange hjem og sitter igjen med svært mange inntrykk. Det føltes ubehagelig i starten å skulle komme inn i de små husene deres for å se hvor fattig de lever og i tillegg å bli tilbydd det lille de har av mat. De lever så fjernt fra vår verden med verken tilgang på strøm, rent vann eller noe av det som vi tar som en selvfølge. Ofte er de underernærte og avstandene fra den mer moderne verden er stor. Men det tok ikke så lang tid før vi fikk se hvor lite som egentlig skal til for å leve et lykkelig liv. Selv om de har så utrolig lite, så er ansiktene deres fylt med smil, latter og kjærlighet. Det var tydelig et sammensveiset samfunn, et mer ”vi-samfunn” enn det vi noen gang har sett maken til. Her tar de godt vare på hverandre og de deler de få godene de har. Man tenker kanskje at det er urettferdig, og at noen vil bli misunnelige når SSL kommer og hjelper bare noen av barna i landsbyen. Men slik er det langt i fra. De ser på det som en stor ære og glede at et av barna i deres landsby skal få begynne på skole. Dette er noe vi alle kan ta lære av.
Tusen takk for at vi fikk være med på denne opplevelsen. Det var en tur vi aldri kommer til å glemme, og den har satt sine dype spor.
School Support Laos 