Forrige uke var vi endelig klare for den første turen til Sepon etter regntiden. Grunnen til at det ikke blir reist dit før regntiden er mot slutten, kommer rett og slett av veiene blir både vanskelige og ufremkommelige når det står på som værst. Sepon distriket ligger nærmere Vietnam grensa enn Savannakhet, og vi kjører hovedveien mellom Savannakhet og grensa til Vietnam. SSL støtter barn ved 11 av skolene her.
Jeg så stort frem til å få være med til Sepon for dette har jeg bare hørt historier om. Hovedveien skulle naturlig nok være i god stand, men til og med asfalten kunne til tider minne om en skruvis som skyter til værs.
Og det kunne til og med kjennes for den som sitter i en kraftig doning som oss.
Reisefølget denne gangen bestod av Nid, Somchai, Gro , hennes venninne Hege og meg.
Oppdraget på turen var å dele ut skolepakker på fire barneskoler i området, til de skolebarna som SSL tidligere har skrevet kontrakter med. Skolene lå i en radius på mellom en halv og ca en time og en halv time unna sentrum.
Skolene vi besøkte var Ka Louk, Panga, Ladhor og Ahor, og var i ulike størrelse, helt i fra knappe 50 stk til langt over det dobbelte.
50 høre kanskje ikke så mye ut, men viss skolen du er lærer på inneholder kun ett rom og alderstrinnene er mange, så tipper jeg at en hver ville ha nok utfordringer.
Det er mye som møter deg på en tur til Sepon. Det er nye folk, en annen hverdag, lukter, mat, smil, flott natur, nyskjerrighet og glede. Det er nok vanskeligere å kunne se hvem som er de fattigste her, enn det er i byen. Nivået og mengden på resurser er så lavt generelt, og fattigdomsgrensa er enda lavere. Men det er stort å få være med å bidra der du virkelig ser det trengs. Det utstyre og den oppfølgingen de får idag, er viktig steg videre for å fremtiden sikrere og lysere for både barna og familien. Det er det vi kaller langsiktig tenkning!
– Åse Otterlei Hoem
School Support Laos 