Mor til mange

I går hadde vi en fantastisk flott feiring av 10-års jubileumet vårt. Alle ungdommene som enten går på universitet eller lærerhøyskolen, kom. I tillegg hadde vi invitert studentene våre som allerede har blitt lærere.

På forhånd hadde Ole Christian, Linn-Beate, Merethe (en venn som er på besøk), Lek og Nit gjort en kjempejobb med grundige forberedelser. Tusen takk for ufattelig flott innsats!

Etter en høytidlig åpning delte vi inn ungdommene i grupper. Alle gruppene inneholdte studenter fra byen (ungdommer vi har hjulpet siden de gikk på barneskolen), lærerskolestudenter samt de som nå jobber sitt første år som lærer. De sistnevnte skulle fortelle litt om gleder og utfordringer i læreryrket og de andre kunne stille spørsmål.
Noen av lærerne våre hadde sterke historier å fortelle fra sine første måneder som lærer.

Pønlakhorn var en av de. Dette er hans historie:
«Dagen kom da jeg skulle bli tatt med til den landsbyen skolemyndighetene hadde bestemt at jeg skulle starte mitt liv som lærer. Jeg hadde aldri hørt om denne landsbyen før og var veldig spent på hvordan den var. Først kjørte vi bil i mange, mange timer. Vi måtte over flere fjellpassninger og gjennom flere elver. Den siste elva var så dyp at bilen ble satt igjen på den andre siden og vi måtte låne en båt for å komme oss over. Så måtte vi krysse grensa til Vietnam, kjøre langsmed grensa noen kilometer før vi igjen dro inn i Laos. Etter et langt stykke kom vi endelig fram til landsbyen som skulle bli mitt nye hjem.

I denne lille landsbyen som består av ti små hus har det aldri før vært skole. Mennene i landsbyen hadde bygd en liten skole der jeg skulle være den eneste læreren. Da jeg spurte hvor jeg skulle sove viste de meg huset til landsbysjefen. Så nå bor jeg sammen med han og hans familie.

Selv om mye er uvant synes jeg det er veldig kjekt å være lærer. Elevene kommer på skolen hver dag og de er veldig flittige. Mitt største problem er at det ikke finnes noe undervisningsmateriell på skolen. Ikke tavle, ingen kladdebøker eller skrivesaker. Det eneste jeg har en en lærebok. Vi skulle også gjerne ha hatt en fotball, da ville det ha blitt stor glede i den lille skolen min.
Jeg er så utrolig glad for at jeg har blitt lærer og jeg har nå funnet min plass i livet. Det er dette jeg vil og jeg ønsker sakte men sikkert å se at elevene mine kan vokse opp til kunnskapsrike ungdommer som er med å bygger landet vårt.»

Etter samlinga var det tid til å prate med venner. Noen hadde ikke sett hverandre på nesten et år og de hadde mye å fortelle. En hadde allerede giftet seg og flere andre går i gifteplaner. Neste lørdag er vi buden i bryllup i Sepon!
Veldig kjekt var det å se den vennskapen som har blitt til mellom ungdommene våre som kommer fra byen Savannakhet til de fra fjellområdene rundt Sepon.

Et av høydepunktene var et flott innslag av Linn-Beate.

Dette ble en fin påminnelse om at vi sammen bygger framtida, og uansett om det går lang tid mellom hver gang vi møtes så har vi sterke bånd som binder oss sammen.
Tusen takk Linn-Beate for et utrolig flott og kreativt innslag!

Helt til slutt kom en etter en av ungdommene fram og takket oss for at vi har gjort det mulig for de å komme dit de er i dag. Mange rørende ord som kom fra hjertet. En sa han så på meg som sin andre mor (selv om han er bare 10 år yngre enn meg…) og jeg vet at de aller fleste ser på oss i SSL som storesøstre og storebrødre. Jeg er så ufattelig stolt for at våre 10 år i Savannakhet har lagt en så stødig grunnvoll for så mange ungdommer.
Dette er mine og våre barn som har vokst opp, men mest av alt så er de framtidas ledere for Laos.

– Marit