Vi har vært så heldige å ha besøk av ekteparet Håvard Larsen og Liv Sørland fra Norge som hadde lyst til å komme og se på prosjektet. Vi synes alltid det er hyggelig med besøk fra Norge! Her kommer det første blogginnlegget skrevet av Håvard.
Dette er starten på en historie om meget sterke inntrykk, mye læring, stoltheten og overlevelsesevnene hos et for oss ukjent folk og hvordan du og jeg kan hjelpe noen til et bedre liv. Vi er på besøk på tredje dagen i Savannakhet. Det er vårt første besøk i Laos og hos School Support Laos i regi av Marit Ngamchalad, Ole Christian Rousing og Linn-Beate Jektvoll.
Vi har vært på tilsammen 14 hjemmebesøk, dvs at vi har vært hjemme hos familier som respektive skole har plukket ut som en av de fattigste som går ved deres skole. Disse familiene trenger støtte for i det hele tatt å la barnet fortsette på skolen. Det har vært meget sterke opplevelser. Vi har vært hjemme i husene til de som tar seg av disse elevene i det daglige. Ofte er det ikke mor eller far, enten fordi de er døde eller at de har stukket av. Som regel er det da en bestemor, en bestefar, en søster av mor eller far, eller en annen som forbarmer seg over barna. Du tror at denne familien du besøker nå må være den fattigste av de fattige, men det er slik at disse 14 elevene med familier har 14 historier, 14 ulike historier. Eneste fellesnevner er at de er fattige, at de sliter med å få tak i mat og at de har tilnærmet ingen inntekt. De bor i skur på trepåler på fra 15 til 40 kvadratmeter og de er fra 5 til 15 personer i husstanden som bor der. Noen har strøm, noen ytterst få har fast inntekt fra en i boligen, flere har inntekt fra dagarbeid (dvs at de jobber når de får jobbe) og noen lever på det de finner i skogen.
Felles for alle disse familiene er videre at de ikke har mistet sin stolthet, sin ære og sitt behov for å gi de barna de har tatt ansvaret for en skolering som gjør at de kan stifte familie basert på trygg inntekt og mye bedre boforhold. Og ikke minst at de kan ta vare på søsken og andre familiemedlemmer som trenger det.
Det andre vi har gjort er å få være med på å dele ut skolepakker til disse barna. En høytidelig sermoni arrangert av rektor på skolen med alle elevene som enten allerede støttes eller de som har blitt støttet gjennom flere år, og deres foresatte. Skolen, barna og barnas foresatte har en genuin interesse av at flest mulig barn skal få mest mulig utdannelse. Hvert barn får hvert år ny skoleuniform, skrivebøker, blyanter, viskelær, blyantspisser, skoleveske, vaskepulver, tannpasta, såpe en varmere jakke. Dette koster ca 300 kroner pr barn pr år. For oss ingenting, for familiene mindre mat dersom de skal prioritere skole til dette barnet.
School Support Laos støtter nå ca 500 barn her i Savannakhet og i Sepon, et distrikt som ligger ca 200 km øst for Savannakhet på grensen til Vietnam. Ditt kommer ikke vi denne gang pga regntid og ufremkommelige veier. Disse ca 500 barna følges opp hvert år til de fullfører inntil 12 års utdannelse. I Sepon er det bygd skoler, men det er altfor få lærere. Derfor har School Support Laos også satt i gang opplæring av lærere, de første 18 ble uteksaminert i våres etter 3 års skolegang.
Som jeg skrev innledningsvis, har jeg lært mye. Jeg har lært mye om Laos, Savannakhet, School Support Laos, osv. Men først og fremst har jeg lært noe om hvordan et par søsken på ryggsekktur i 1999 og ingen penger, kan hjelpe mange andre. Og for det andre har jeg lært mye om meg selv. Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen. Jeg som de fleste andre er skeptiske til innsamlingsaksjoner og frivillige organisasjoner fordi mye penger kan gå til administrasjon. Jeg kan garantere at ikke mye penger går til administrasjon i School Support Laos. Det du gir, går til skolepakker og utdannelse av lærere.
I morgen skal jeg skrive litt om et par av de familiene jeg har møtt. Det er sterke historier.
School Support Laos 