Kemani, politimannen og sykkelen

Denne uken har vi hatt besøk av fire studenter fra Norge som har vært med tre dager i Savnnakhet for å se på arbeidet vårt. De har vært med på oppfølgingsbesøk hos familier som vi støtter og på utdeling av skolepakker på en av skolene vi jobber med. En ettermiddag besøkte vi Kemani. Kemani har vi støttet i ni år, og han går nå på siste året på videregående skole. Vi vil i år gi stipend til fem personer fra Savannakhet slik at de kan gå videre på universitet eller høyskole. Disse fem velger vi ut blant elever som har vært en del av prosjektet i flere år og som nå går siste året på videregående skole.

Kemani er en ivrig elev og gjør det bra på skolen. Han ønsker å utdanne seg videre, men kan ikke finansiere dette selv, da familien hans har det vanskelig økonomisk. Faren er 70 år gammel og jobber som vaktmann ved en fabrikk. Siden han er så gammel får han dårlig betalt, rundt 160 kroner per måned. For dette må han være på vakt 24 timer i døgnet og har ingen fridager. Han får heller ikke gratis mat. Kemani har to eldre søsken som er flyttet hjemmefra. Han tar derfor på seg helgevakter ved en mursteinsfabrikk i nærheten, der han tjener ca 25 kroner per dag, slik at han og foreldrene skal få råd til mat. Kemani vil helst bli lærer, men lærerskolen er syv kilometer fra huset til familien. Og det er langt når man må gå frem og tilbake hver dag. Han vurderer derfor landbrukslinja ved et universitet som ligger kun to kilometer fra huset.

Besøket hos Kemani og familien hans gjorde sterkt inntrykk på studentene fra Norge. Det ar lett å se at Kemani gikk langt hver dag, for skoene hans var helt tynnslitte med store hull rundt hælen. Studentene ønsket derfor å gi en sykkel til Kemani. Det synes vi i Skoleprosjektet var en god idé, så vi kjørte rundt i Savannakhet på jakt etter en sykkelbutikk (butikken der vi kjøpte sykkel til Gai var stengt). Som i alle byer har sjåfører god greie på hvor man finner forretninger, så vi stoppet en tuk-tuk i et kryss og spurte om veien til en sykkelbutikk. Vi fikk ingen gode tips, og ikke nok med det, 10 meter ned i gaten ble vi stoppet av politiet som ville gi oss bot for å ha stoppet i et kryss. Vi ble tatt med bort til en «trafikkpoliti-hytte» der vi ble strengt forklart trafikkregler og beskjed om at dette ble en bot. Vi forsøkte å forklare situasjonen, at vi jobber i et skoleprosjekt der vi hjelper fattige barn. Etterhvert glemte politibetjenten boten, og da vi spurte om han visste om en sykkelbutikk, tok han like gjerne på seg hjelmen, satte seg på motorsykkelen og viste oss veien til nærmeste sykkelbutikk.

Der fant vi en passende sykkel som studentene betalte for, og så tok vi den med til Kemani. Han ble veldig glad, det var virkelig en oppmuntring for ham i en strevsom hverdag. Nå kan han også vurdere flere universiteter og høyskoler som ligger lengre fra hjemmet når han skal søke Skoleprosjektet om stipend.