Tirsdag morgen kl 06:30 ringer vekkerklokken og jeg (Astrid) er klar for tur til Laos. Jeg kan ikke vite hva som venter meg, men jeg har vært på landsbygda i Thailand, og så for meg at dette skulle være noe lignende.
Turen innover i landet tok ca 3 timer og jeg fikk tatt igjen litt tapt søvn etter en tidlig morgen. Med et stopp innom et enkelt men greit hotell gikk veien videre. Jeg sitter bak på lasteplanet med en thaigutt på 20 år og ellers et par ektepar i 60 årene. Spreke mennesker. Bilen gikk i over 100 km/t og alle ombord var klar for første økt oppe i landsbyene. Gjørmeveien vi kjørte innover var svært ødelagt av regnet og vi krysset 17 elver på vei innover. Det hadde ikke gått uten en god firehjulstrekker.
17 Slike elver måtte vi krysse når vi kjørte innover jungelen
Første dagen var det hjemmebesøk som stod på programmet. Det var svært rørende og det er veldig vanskelig for meg å beskrive hvordan det opplevdes å komme der me videokameraer og kameraer til en verdi som kunne sikret deres fremtid, men jeg skal prøve å beskrive det. Dere har alle sett bilder og filmer som vises på TV fra reddbarna og lignende organisasjoner. Det var slik det var, bare enda flauere å være rik når du ikke sitter i egen stue i Norge, men går blant dem å kjenner alle luktene og selv opplever alt de gjør, sier og hvordan de ser på oss. Likevel var det mest rørende å høre hver enkelt familie sin historie. Oppgaven vår var å ta bilde av hvert barn som fikk gratis skolegang, sammen med familien sin. Samtidig skulle vi dele ut klær til dem. Vi skulle gi hver familie 2 – 3 plagg alt etter hvor magne barn de var, men etter at vi hadde hørt familiens historie, hadde vi alltid lyst til å gi mer. Utenom å gi klær hadde vi også med noen dropsposer. De fleste hadde aldri smakt snop før, og det var rørende å se hvordan de så uskyldig flokket seg rundt oss og stod rolig med utstrakt hånd i vente på en drops.
Det var rart å oppleve hvor rart det var for dem å se hvite mennesker. Marit har jo vært der og hjulpet dem før, men de minste barna hadde aldri sett hvite før, og de ble rett os slett livredde av å se oss.
Det er mange i landsbyen som har mange barn, den ene damen vi møtte på hadde 9 barn. Likevel er det også noen som har færre barn. Dette kan være fordi kroppen blir såpass ødelagt av de tidlige fødslene som mange kvinner opplever. Den ene jenta vi møtte på var 15 år, hun hadde ett barn og hadde nå vært gift i 4 år allerede.
Ellers var det ofte man hørte at den ene av foreldrene var døde, og det var ofte barn døde på grunn av underærering, kulde eller andre sykdommer. Det er gjerne ikke vanskelig å forstå når man får høre hvor sjeldent spedbarn får mat. Vi traff ei jente på 4 år. Hun hadde ansvar for en baby på 3 måneder, og hun gjorde alt som stod i hennes makt for å passe på den lille babyen. Hun fortalte at moren til babyen var ute i jungelen for å skaffe mat. Babyen hadde fått melk kvelden før, og nå fikk den ingenting før neste kveld da moren kom hjem fra jungelen igjen. Fikk ikke en gang vanlig vann. Det var hjerteskjærende å se hvordan denne 4 åringen gjorde sitt beste i å passe på babyen og likevel kunne vi se at den babyen ikke ville komme til å klare seg. Den var for underærnert.
Slike hjemmebesøk var vi på hver dag. Utenom den typen arbeid var vi også med på å få dele ut skolepakker til to skoler. Skolepakken deles ut til et barn i hver av de fattigste familiene oppe i fjellene. Den inneholder skoleuniform, vaskemiddel, tannkost, tannkrem, såpe, kladdebøker, blyanter og penner.
Å gi skelgang og utdannelse er hovedfokuset til skoleprosjektet til Marit
Elever som får støtte av SSPL
Vi fikk også være med på å dele ut dyner og myggnettinger. Husene de sover i er hullete og vinden blåser rett gjennom. Ikke alle har klær på kroppen og da er det ikke rart det går gale når temperaturen kan synke ned til 3 grader om vinteren. Dyner er høyst nødvendig og det var kjekt å kunne være med på å dele ut noe så konkret som de trengte akkurat da, selv om gjerne utdannelse er en mer langsiktig hjelp.
Vi fikk være med å dele ut dyner og myggnettinger
Denne gamle sovjet-lastebilen ble brukt til å frakte dyner opp til landsbyen
Da håper jeg ikke dere lesere er «deppa» etter et heller dystert innlegg. Men det er jo tankevekkende hvor store forskjeller det er her i verden.
Mvh Astrid
School Support Laos 