Nytt distrikt

Å være med på hjemmebesøk i Laos er alltid like kjekt og spennende.  Denne turen var ikkje eit unntak.  På denne turen skulle vi besøke fire av dei nye lærerstudentene. Det endte opp med bare tre besøk, for veien til den eine studenten var ikkje mulig å komme frem på. Vi prøvde, men etter å ha kjørt i 45 min måtte vi snu.

Gjestehuset

Det området vi skulle besøke var eit nytt område som låg nokon timers kjøring unna Sepon ”by” som vi har vore i fleire ganger. Veien var bra den første timen. Da kom vi fram til ein landsby (som var senteret for det distriktet vi skulle besøke) Det var eit gjestehus der, men det var ingen der når vi kom. Vi fekk tak i hotell-sjefen og dei fekk åpna opp for oss. Mens dei kosta og gjorde reint gjestehuset reiste vi på eit hjemmebesøk. Det var ca 20 min tilbake på den veien vi kom fra. Der fekk vi snakka med familien til studenten og vi fekk forklart kva prosjektet og støtten går ut på. Det er viktig med slike besøk. Da får familien sett oss og vi får forklart dei meir kor viktig det er at familien støtter dattera eller sønnen dei åra dei studerer. Foreldra, studenten, skolesjefen i distriktet og ein fra prosjektet skriver under på ein kontrakt der det er forpliktelser for alle parter.

Neste besøk var og tilbake ca 20 min og før vi tok av veien og kjørte videre på ein traktorvei i nye 25 min. Da måtte vi snu for veien var så dårlig og dårligere skulle den bli sa to stykker vi traff på. Vi snudde da og kjørte tilbake til utgangspunktet før vi reiste videre inn i den flotte naturen i Laos. Her var veien veldig dårlig. Det var ikkje få ganger vi måtte gå av lasteplanet og gå ned eller opp bakker. Etter 2 timer på slik vei (og nye fine blåmerker på kroppen) kom vi fram til ein flott landsby som låg oppe blant fjella. Her fantes det ikkje strøm og vi skulle få overnatte her til dagen etterpå.

Sovesalen vår

Gjestfriheten var stor og vi fekk nyslakta geit til kvelds og frokost.  Det var stor stas å få besøk av prosjektet og av faranger (kvite mennesker).  Vi fekk besøke skolen og såg på alle bombekraterne som var i landsbyen etter Vietnam-krigen. Satad sa at denne landsbyen er nok den fattigste landsbyen der prosjektet gjer støtte til utdanning av lærer. Det er veldig kjekt  og spennende å få besøke slike landsbyer. Dei hadde kanskje ikkje så mykje penger, men dei var flinke å utnytte natur-resursene rundt seg. Det såg vi på blant annet at dei hadde store trehus som dei laga av tømmer fra skogen rundt seg.

Fint trehus

Hus med såle av gamle bomber

Skrevet av  Tore

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: