Mandag 2 august satte vi oss i bilene og kjørte over grensa til Laos igjen. I Savannakhet plukket vi opp to av lærer-studentene som vi støtter og så satte vi kursen mot Sepon. På denne turen skulle vi få oppleve litt forskjellig.
Noe av det som stod på programmet var å besøke hjemmene til disse to studentene som vi hadde med oss. Hjemme hos Njalan skulle Somchai og Tore overnatte en natt. Det var for å få ett bedre innblikk i hvordan hverdagen til laotere i dette distriktet er. Vi kom hjem til de ut på ettermiddagen. 
Da ble det servert middag som bestod av kylling, klissete ris og bambus-skudd. Det smakte godt. Etter maten snakket vi med foreldrene om hvordan det er i Sepon nå i forhold til når de vokste opp. Moren fortalte om at når hun vokste opp så var det ikke så lett å gå på skolen fordi det var så mye bombing fra amerikanske krigsfly under Vietnam-krigen. Det sies at det ble sluppet flere bomber over Sepon enn det ble over hele Vietnam. Det gjør at det er mange bombekrater i området, og fortsatt mange bomber som ikke ble detonert og som ligger delvis eller helt nedgravt i jorden. Dette er noe som vi har hørt mye om. Mange av laoterene prøver å finne disse bombene og selge jernet for å få pant for det. Det er mange som har omkommet når de leter etter bombene eller når de prøver å sikre de ved å fjerne sprengstoffet.
At det fortsatt er bomber i området fikk vi bokstavelig talt føle på kroppen. Om morgenen gikk Tore, Somchai og Njalan ut i skogen i lag med moren til Njalan for å finne mat. Dette gjør hun hver dag. Da leter hun etter bambus-skudd, sopp og andre ting som kan spises. Vi spurte kvelden før når vi skulle gå i skogen og da svarte hun så greit, » når hanen galer». Når den galer vet man jo aldri sikkert når er, men mora var opp allerede klokka 03.00. Vi andre låg litt frempå og stod ikke opp før klokken hadde passert 04.30. 
Etter at vi hadde gått en stund i skogen og letet etter mat (det skal sant sies at det var moren som letet, og vi fulgte etter) så begynte Somchai å spenne borti en fin rund stein som låg halvveis nedi bakken. Plutselig kom den fine runde steinen mer til syne og til vår alles store forundring viste det seg å være en liten bombe. 
Seinere sa de at det var nok en klasebombe.
Kunne den ha gått av? Ja.
Kunne dette ha gått skikkelig gale? Ja.
Visste vi da vi såg den hvor farlig dette egentlig var? Nei.
Vi spurte Njalan og moren om det var mange som hadde blitt drept av slike bomber, og det kunne de bekrefte at det var det mange som hadde blitt. De kunne fortelle om to gutter som passet på vann-bøfflene til familien da de fant en slik bombe. De begynte å leke med den, og så gikk den av. Den ene gutten ble drept, mens den andre mistet et ben. Slik er livet for de som bor i dette området. Det finnes fortsatt mange bomber i området og man vet ikke hvor de er.
Vanligvis er det ikke lov for utlendinger å overnatte hos privatpersoner, så det måtte flere møter til før det var på plass. Vi måtte snakke med skolesjefen, distriktsjefen og politisjefen som gav beskjed til den politimannen som var på jobb i det området vi skulle overnatte at vi hadde tillatelse til å overnatte og filme, så han fikk streng beskjed om å holde seg unna og ikke lage noen problemer for oss. Det var veldig innteressant og nyttig å få være så lenge ilag med familien til Njalan. Det er utrolig herlige folk og vi ser at utdannelse er det som trengs for at området her skal utvikle seg og komme seg ut av den store fattigdommen mange av de lever i.
School Support Laos 