Når 15 plussgrader får en annen betydning.

For to uker siden tok vi turen til Sepon igjen. Denne gangen var Håkon , Marita og Ola våre heldige gjester. Det å dra til Sepon krever en del planlegging på flere hold. Vi på kontoret må pakke med oss alt vi skal av papirer, klær , mat , gaver og andre mer eller mindre viktige ting. Så må vi avklare med myndighetene i Sepon disktriktet at det er greit at vi kommer, vi må sende inn kopier av passene til alle mann samt en plan over hva og når vi skal oppholde oss i de ulike landsbyene og hva vi skal gjøre der. Vi er så heldige at vi har en flott og engasjert representant på skolekontoret i Sepon , Mr Nuangthong, som er med oss når vi besøker skoler og familier, og snakker oss ut av problematiske situasjoner vist de oppstår.

Vi er nå inne i det de kaller for kaldetida her, jeg personlig har gått å ventet på at denne kulden skal komme (slik at hjernen skal klare å fungere bedre) men den har latt vente på seg. Men å komme opp i fjellene i Sepon skulle vise oss at det kan bli kaldt her, om dog det er 15 pluss.

Da det er langt å reise til Sepon bruker vi hele dagene når vi er der, vi starter med å gå på markede klokka seks på morgene for å kjøpe oss frokost. Frokosten består som regel av ris, kylling, egg, kaffe(i brødpose) og litt stekt svin. Noen ganger slår vi til med rotte eller noe annet festlig som vi kommer over.

På de tre dagene vi var i Sepon denne gangen besøkte vi tre skoler og hele 31 familier. Og kjøre inn i jungelen til disse små landsbyene er en opplevelse i seg selv. Man blir møtt av flokker med barn, masse dyr og store øyne på både store og små. Det som var anderledes denne gangen var at kulden kom. Like før sola begynte å gå ned kom kulden krypende. barna som enten sprang rund med rompa bar eller hadde på seg alle klærne de eier og har klynget seg mere sammen. Det å bo i ett hus som ikke varmer og ikke å ha noe og varme seg med er ikke lett. Kaldetida er ikke den lengste årstiden, men den er nok den tøffeste. For oss var det enkelt å kaste på oss en hettegenser når det for oss ble kjølig, dessuten skulle vi jo ligge under en dyne på natta. Men det gjør ikke disse herlige barna og familiene deres. Vi så mange barn som var snørrete og som hostet. Foreldrene fortalte om sykdom og dødsfall. De få klærne vi hadde med til hver familie ble satt stor pris på. ( Vi samler inn brukte klær som vi deler ut på hjemmebesøk).

Det har blitt meg fortalt at noen av tingene de gjør for å få bukt med sykdom er å barbere bort alt eller deler av håret på hodene til de som er syke. Vi var også vitne til at de ofret en ku i jungelen utenfor en landsby, en mann hadde fatt beskjed fra en ånd, at døden ville komme vist det ikke ble gjort.

Da vi pakket sammen og satte snuten mot Savannakhet var alle mann slitne og fulle av nye inntrykk. Takk til Håkon, Marita og Ola for hyggelig besøk.

Gro