Denne uken har vi vært i Sepon, som forøvrig ligger øst i landet, ikke så langt unna grensen til Vietnam.
Det har vært en utrolig spennende, lærerrik, produktiv og givende uke, med både skoleutdelinger, intervju av lærerhøyskolesøkere, og hjemmebesøk. Vi har vært både i byen, landsbygden og dypt inne i jungelen. Til de spesielt interesserte har vi til og med kjørt deler av den historiske og beryktede Ho Chi Minh trail (Les mer om Ho Chi Minh trail på Wikipedia ).
Det mest spennende med hele uken har nok vært Torsdagen, som også har vært den mest usikre og kritiske dagen for oss.
Det hele begynte med at det lokale skolekontoret har tipset oss om en landsbygd som ligger et godt stykke innover jungelen. At skolekontoret tipser oss om landsbygder som kan trenge skolestøtte betyr to store ting for oss; At myndighetene setter pris på det vi gjør, og at de virkelig ønsker å løfte det akademiske nivået her i landet. Det er utrolig gøy for oss å kunne ha et så godt samarbeid sammen.
Men dette var bare èn av to landsbygder som vi skulle besøke denne dagen visste vi omtrent hvor var, representanten fra lærerkontoret ikke visste hvor langt inn i jungelen og hvor dårlige veiene var til den andre landsbygden.
Etter å ha kjørt ca 20 min innover i jungelen, støtte vi på første landsbygd. Altså den vi visste litt om. Vi fikk snakke litt med landsbyhøvdingen, eldsteråd og ledere, noe som ble en vellykket samtale.
Vi kjørte så lenger innover jungelen, og det var da nå det ukjente virkelig begynte.
Veiene ble sakte men sikkert dårligere, trærne og buskene tettere og tettere. Det var et punkt hvor vi måtte stoppe fordi det var tømmerhoggere som jobbet. Så vi gikk ut av bilene, for å hjelpe til med resten av trærne, så vi kunne rydde vei for å komme forbi.
Man kunne se veiene var medtatte fra både regntiden og at den ikke lengre var beregnet for biler. Vi kom til broer som vi måtte kjøre rundt og elver vi måtte gjennom.
Etter litt over 2 timers kjøretur kom vi endelig til landsbygden vi lette etter. Dette var da en landsbygd som var såpass langt inne at de aldri hadde hatt besøk av hvite før. Innbyggerne består av Bro-folket, en urbefolkning(på samme måte som indianere, samer etc). Vi fant til og med en amerikansk krigshjelm fra Vietnamkrigen, som en Laotisk soldat hadde tatt i bruk.
Vi ble tatt godt imot, ble servert høns, ris, nyplukkede kokosnøtter og riswhiskey, noe som er en stor ære å bli servert, for dette betyr at de virkelig ønsker oss velkomne.
Samtalene var veldig bra, de var veldig positive til hva vi hadde å si, og de var veldig uvandte med å få noe uten å forvente å stå i gjeld på noen som helst måte.
Etter å ha vært i disse to landsbygdene har vi funnet ut at vi kan støtte de 20 fattigste elevene i hver landsbygd, til sammen 40. Noe som passer oss utmerket godt ettersom vi ønsker å utvide arbeidet vårt mer og mer.
For at vi kan utvide trenger vi at dere er med å støtter. Gjerne enkeltbeløp, men det vi trenger mest av alt er faste givere.
For 500 kr kan dere være med å betale en enkelt elev gjennom et helt skoleår, tenk hva 500 kr i måneden vil gjøre?
Klikk her for å blir med å støtte.
– Stian
School Support Laos 