Kvinner og barn i Laos

I de mange hundre stammelandsbyene som finnes i fjellene nær grensa til Vietnam, er det kvinnene som er de sterke. For et folkeslag hvor skolegang og utdanning er noe helt nytt, lever gamle skikker og tradisjoner i beste velgående. I denne kulturen er det kvinnen som er den sterke og det er hun som har ansvaret for å forsørge familien. Mens mannen slapper av hjemme, drar kvinnene grytidlig avgårde til jungelen for å finne mat som familien kan spise. De dyrker ris, som er hovedbasisen i husholdningen. Og kvinnen føder barn. Og føder barn. Det er ikke uvanlig at et kvinne kan føde 15 barn. Når barna så blir store nok må de være med ut i skogen for å arbeide, eller de er hjemme for å passe på yngre søsken. Noen er også så heldige at de får begynne på skolen, men det er ikke så vanlig. Og da er det som regel guttene som får utdannelse, for jentene må hjelpe til hjemme.

Fra de er helt unge må barna hjelpe til hjemme. De må hente vann, slå ris, lage mat og passe yngre søsken.

 Dette skoleåret håper vi å kunne hjelpe 100 barn fra fjellandsbyer slik at de kan få skolegang. For to uker siden delte vi ut de første 32 skolepakkene til forventningsfulle barn. Vi har satt som en kriterie at minst 50% av de barna vi hjelper må være jenter. Det er viktig for oss å signalisere at jenter bør ha lik rett på utdannelse som gutter.

Mange jenter gifter seg fra de er 10-13 år. Det kan starte som en liten forelskelse, men hvis gutten så mye som rører ved  jentas hånd, er han i følge tradisjonen bundet til henne og de må gifte seg. Dette henger sammen med en sterk åndetro, og ingen tør å gjøre imot åndenes vilje. Andre blir giftet bort til eldre menn. I denne kulturen er det heller ikke uvanlig for en mann å ta seg flere koner. Da bor alle sammen i samme hus. Så en mann har gjerne flere enn 15 barn.

For oss er det vanskelig å forstå en slik kultur, men for de som har levd slik i mange hundre år er dette alt de vet om. Midt i alt ser det ut som om de vet å sette pris på dagen i dag, og kvinnene har et unikt samhold seg imellom. De drar alltid ut i jungelen i sammen, og vennindene drar sammen ned til elva for å bade og vaske klær hver ettermiddag. Selv om det sikkert er mye vi ikke hadde taklet å leve med som de må, tror jeg at vi kunne ha lært noe av det flotte samholdet de har.

Vi håper vi i framtiden kan få mulighet til å hjelpe mange barn fra disse fjellandsbyene slik at de kan få en utdannelse.

– Marit