For oss i SSPL er det viktig at vi besøker alle studentene som får hjelp til skolegang; både de vi støtter til grunnskoleutdannelse men også de som vi støtter med lærerutdannelse. Studieåret 2009-2010 hjelper vi i alt 19 unge gutter og jenter som kommer fra stammelandsbyer, til å få lærerutdannelse. De aller fleste har vi allerede besøkt, men ikke alle. Da vi var i fjellområdene i forrige uke var tiden kommet til å besøke Bonmi som nå har startet på en to-årig lærerutdannelse.
Vi måtte kjøre flere timer innover en sti i skogen (ja, tro det eller ei, men vi kjørte på en sti innover og innover i jungelen). Satad måtte stadig ut med jungelkniven sin for å kutte av grener og trær som truet med å skrape opp bilen. På denne strekningen så vi store krater med kun meters mellomrom der bomber eksploderte under Vientnamkrigen. Det sies at under krigsårene slapp amerikanerne flere bomber over Laos enn over Vietnam. Etter å ha kjørt denne strekningen tror jeg det gjerne.
Etter bokstavelig talt å ha kommet til veis ende, måtte vi krysse elva med båt. Men ikke en hvilken som helst en. Disse lokale stammefolkene visste å slå fra seg når bombene haglet over landsbyene deres for over 30 år siden, og resultatet ble at de skøyt ned et og annet bombefly. Resultatet ser vi i båtene de bruker til å frakte for over elva; for de er nemlig laget av nedskutte amerikanse bombefly!! Og det må vel sies å være tøffere enn toget! Iallefall synes jeg det!
- Marit entrer bombeflybåten langt inne i Laotisk jungel
Vel framme i lansbyen der Bonmi kommer fra, blir vi tatt imot av nesten hele landsbyen. Alle flokker seg om oss og synes vi ser rare ut. Da må det nevnes at dette er første gang de fleste av dem ser hvithudede mennesker. Så jeg kan jo forsåvidt skjønne at mange av barna blir både redde og skeptiske.
Vel inne i huset ble vi ønsket velkommen, og som skikk og bruk er skal først husets herre, så landsbysjefen og til slutt gjestene drikke en slurk av den hjemmelagde riswiskyen. Og alle må selvsagt drikke av samme glass… Det må nevnes at de som ikke er modige nok blir sett på som pingler, men noen ganger synes jeg det er helt greit å være litt pinglete 🙂
Etter en runde med brennevinet kunne samtalen starte. Vi presenterte oss og fortalte om hvem SSPL er og hva vi står for. Videre understreket vi viktigheten av at deres sønn Bonmi måtte fullføre lærerutdannelsen og ikke hoppe av etter et år hvis han plutselig skulle få seg en kjæreste. De utrykte sin store takknemlighet for at vi gav deres sønn denne muligheten, og vi avsluttet med å signere en kontrakt der foreldrene på sin side bekreftet at deres sønn hadde deres støtte til å ta utdannelsen, og vi på vår side at vi garanterer å betale alle skoleutgifter for den toårige skolegangen.
Nå var det tid for å spise, og maten ble satt på bordet. Bonmis far fortalte at en spesiell rett av innvoller var laget for de av oss som ikke hadde drukket av riswiskyen. Det var derfor en ære at vi skulle få den beste delen av grisen som jo selvsagt er invollene. Da Satad forklarte at mange vestlige ikke er vant til å spise stekte tarmer og nyrer, lo de godt. Det var virkelig vanskelig for de å forstå.
School Support Laos 
Risbrennevin og involler ja… Bringer fram gode minner fra da jeg var med på lignende tur i fjor.